Hvorfor får jeg frysninger på ryggen hver gang den røde bilen stopper hvor jeg bor. Den forfølger meg. Den bringer ikke annet enn negative assosiasjoner og uforståelige tall. Det å få post er ikke slik det en gang var.
I mine glade barndomsdager var det å få post en høytidelig stund. Enten var det en konkurranse man hadde vunnet i det nyeste ”Teenage Mutant Ninja Turtles” bladet, eller et kjærlighetsbrev fra en jente i klassen som du var litt småforelsket i. Kjærlighetsbrevet var forøvrig skrevet av dine tvilsomme venner som ikke har annet å gjøre enn å godte seg med din egen misnøye, men likevel, en høytidelig stund var det.
Etter jeg inntrådde ”voksen” alder har den varme følelsen forsvunnet. I dag bærer brevene logoer forbundet med kjøp og kapitalisme, sammen med tilbud om idiotsikre pyramideselskapsidéer. Med et studentliv i møte frykter jeg masse tall og uforutsette NRK-lisenser glidende mellom papirkuttede posthender. Jeg savner tiden hvor postmannen hadde en svart og hvit katt i stedet.
Hvor er pengekoden fra ”The Sims” når man trenger den?
